Når du kommer til en Leca-fabrikk ser du ved første øyekast et tungt industriområde med store, rykende skorsteiner. Men når du kommer nærmere, vil du for det første lære at mesteparten av "røyken" faktisk er vanndamp, og for det andre vil du, ved å se på landskapet rundt, observere en symbiose mellom natur og industri. En bransje som har respekt for, og tar imot, naturen. 

Vi satte oss ned med Susanne Bay Jensen, Leca Internationals drifts- direktør, for å snakke om Lecas handlinger og planer for å bevare biologisk mangfold.

Hvordan tar du hensyn til naturen under produksjonen av Leca Lettklinker? 
– Før vi skal åpne en leirgrav, har vi alltid en åpen dialog med de lokale myndighetene om hvordan den skal driftes og hvordan den skal etterlates. Under denne dialogen kan planen justeres og korrigeres ved behov. 

De siste ti årene har det skjedd store endringer for hvordan vi etterlater de åpne leirgravene. Tidligere ønsket man seg som regel et flatt landskap, som i visse tilfeller måtte tilsås og plantes med visse trær og planter. 

I dag lar vi vanligvis leirgraven være som den er og overlater den til naturen. Vi tror at jo villere og  naturlig det er, desto bedre! Når vi kommer tilbake 5-10 år senere, er det nesten ikke til å tro at det tidligere har vært driftet leirgraver i området. Du vil da se store trær, busker, blomster og innsjøer med mye dyreliv. 

Hvordan forlater du et ferdig leirfelt?
– Det er selvsagt forskjellig fra land til land hvordan man ønsker at leirgropa skal gis tilbake. I Norge ønsker myndighetene at jorden skal settes av til landbruksformål. 

Et godt eksempel er de tidligere leirgravområdene ved innsjøen Øyeren. Her er det i henhold til avtale mellom grunneiere, myndigheter og Leca Norge anlagt jordbruksarealer, men på en måte som tilsvarer de opprinnelige naturomgivelsene.

– I Finland ønsker myndighetene mer vill natur og rekreasjonsområder. Innsjøene er vedlikeholdt og beholdt, og vi ser et stort mangfold av fugleliv i områdene.

– Avhengig av hva som trengs lokalt, er det i Polen noen områder igjen for landbruksareal, og noen for natur- områder.

– Leirgraven pleide å være en olivenlund i Portugal. Når det først skal tilbakeføres, blir området et rekreasjonsområde.

– I Danmark lar man leirgraven stå som den er, og naturen overlates til sin egen utvikling gjennom beplantning.

– En leirgrav er vanligvis i drift i minst 5-7 år, men noen ganger kan det også være drift opp til 25, eller til og med, 50 år. Vi graver ikke ut hele området i løpet av denne tiden, men returnerer det kontinuerlig til naturen. For hver leirgrav er det en plan for hvordan avkastningen skal være. Disse planene er avtalt i samarbeid med grunneiere og myndigheter.

Men man fjerner en råvare fra naturen – er ikke det et problem?
Råvaren vi utvinner blir 4-5 ganger større enn ferdig materiale. 
Våre inngrep i naturens ressurser virker mindre omfattende enn for eksempel inngrep på sand, stein eller kalkstein, hvor råvareavkastningen er 1:1. Vi tilfører alternative råvarer som inneholder de samme elementene som leire, fra andre næringer. Dermed får vi et mer ferdig og ressurssterkt produkt fra den opprinnelige råvaren.

Du nevnte at det har vært en endring de siste 5-10 årene, kan du utdype det?
– Det har helt klart skjedd en holdningsendring, og tankegangen er blitt grønnere. Dog er det stor forskjell fra land til land. Vi må hele tiden holde styr på hvor fokuset er lokalt – og det er stadig i endring. 
Myndighetene ønsker å skape mer natur overalt hvor det er mulig. Det som før var jord- bruksland vil etter flere år som leirgrav ende opp som ville og bærekraftige naturområder.

– I noen tilfeller har vi funnet spesielle arter i vannhullene, for eksempel amfibier. I Danmark hadde vi, i vår nåværende leirgrav, noen få vannhull med store vannsalamandere, mens nå sees de overalt i leirgraven. I det samme området har man også sett den sjeldne hornuglen – selv med unger – så det ser ikke ut til at dyrene legger særlig merke til at vi jobber rundt dem.

– I de tidligere leirgravene vil det ofte dukke opp innsjøer, og der ser vi et veldig rikt dyreliv. I Finland er det store fugleflokker og i Portugal bor det en bever i en av innsjøene.

– Ved fabrikken i Danmark er det satt opp en hekkekasse for vandrefalken, da ornitologene mener de høye bygningene vil være en ideell yngleplass med gode næringsmuligheter for fuglen. Boksen ble satt opp for ett år siden, men det kan ta flere år før et par slår seg til ro.

– Så vi opplever ikke at vekst- og dyrelivet forsvinner på grunn av vår industrielle aktivitet. Tvert imot lever det faktisk flere arter her på grunn av de ville og naturlige omgivelsene. Som fabrikk er vi åpne for samhandling, både med de lokale og de nasjonale myndighetene, slik at vi sammen kan finne de beste løsningene for å ikke etterlate arr i naturen. Takket være myndighetenes fokus på å komme tilbake til vill natur, har vi senere funnet ut at de tidligere leirgravene har blitt en mer bærekraftig og mangfoldig natur enn da vi begynte å grave.